Temaguide:

Samarbeidspartnere:

Altomreiser.no - Norges største reiseguide

Folk flest bor i bakvendtland

Graver du et dypt nok hull i jorda, kommer du til Kina. Akkurat som i barnelæren er det ikke fritt for at ting er litt bakvendt der på den andre siden. En blåøyd nordmann føler seg lett litt rar.

Artikler i samme serie:

  1. Folk flest bor i bakvendtland
  2. Fakta og tall

- Hæ? Vi ser uforstående på kineseren foran oss.

- Wo keyi gei ni zhaoxiang ma, gjentar han for tredje gang og vifter smilende med kameraet sitt.

Nå først skjønner vi. Det er oss han vil ta bilde av - to enslige hvite europeere på Den himmelske freds plass midt i hjertet av Beijing. Vi smiler høflig inn i linsen hans. Klikk. I løpet av få sekunder er vi omgitt av en skokk ivrige kinesere med kamera. Klikk, klikk, klikk.

- Very pretty! Også så nydelig hår, utbryter en av de kinesiske ungjentene, som nettopp har posert mellom oss to norske kjemper.

Overraskelsen over plutselig å være gjenstand for større interesse enn både en død, balsamert Mao i mausoleet like bak oss og inngangsporten til Den forbudte by, er ikke den eneste Beijing har å by på. At hovedstaden i verdens mest folkerike land er gigantisk, sier seg selv. Men når den himmelske freds plass alene kan måle størrelse med et norsk tettsted, er det lett å føle seg som en maur på en parkeringsplass - vel å merke en oppsiktsvekkende stor og blek maur.

På muren rundt Monumentet for folkets helter sitter en eldre herre i mørkeblå Mao-jakke med rødt armbind og skuler misbilligende bort på fotoseansen vår. Tilårskomne kinesere har liten sympati for ungdommens omfavnelse av den vestlige kapitalismens fjas. Og selv om det er heteste mote blant de unge og velstående å operere øynene for å få "vestlige"", doble øyelokk, selv om kinesiske jenteband i minimalistiske klær og sangtekster som "Oh baby, I'm yours forever!" topper hitlistene, selv om mange gladelig spanderer en håndfull yuan ekstra for å spise vaskeekte Amerikansk hamburger på McDonald's, og selv om mobiltelefon-manien sprer seg som ild i tørt gress - kort sagt: Selv om det kinesiske samfunnet på få år har forandret seg svært mye og stadig blir likere Vesten - skal det mye mer til for å røske eldgammel kinesisk kultur opp med roten.

Beijing har lagt seg på operasjonsbordet, og er i gang med en stor ansiktsløftning foran OL i 2008. Stadig nye storslagne byggverk, parker og shoppingsentre dukker opp i byen. Men bak den nye fasaden lever kinesere flest - og dem er det som kjent mange av - fortsatt på et minimum av plass og penger.

Utlendinger er fortsatt et eksotisk innslag for mange av de lokale som kommer til Den himmelske freds plass. Noen vil imitere og fotografere oss, ja vel, men flere peker og ler. Vi smiler forlegent til den tidligere rødegardisten og løper i dekning mot Den forbudte by og inngangsporten Tiananmen, stedet hvor formann Mao proklamerte Folkerepublikken Kina i 1949.

Veien inn i keisernes hemmelige palass går imidlertid over en firefelts, svært trafikkert vei. 38 meter bred, for å være nøyaktig. Det er ingen tilfeldighet at utlendinger med turistvisum ikke har lov til å kjøre bli i Kina. Kinesiske sjåfører er blant de travleste i verden. Rødt lys betyr stopp bare i nødstilfeller, og blinklys er for feiginger. I stedet kjører de slalåm mellom hele eller halve felt, alt etter hva som går raskest, mens de konstant tuter med hornet for å kreve mer plass. Bussjåførene er av samme rase. Passasjerene klamrer seg fast mens de halvveis henger ut av vinduet - det er ikke fullt før det renner over. Og som regel går ikke bussen før den er full heller.

Sykkelarmadaen er heller ikke ett å forsere for en stakkars fotgjenger å komme utenom. Folk flest sykler fortsatt i Kina, og i Beijing har de åtte millioner syklistene fått sine egne sykkelfelt. De proffeste har montert en liten motor på sykkelen, resten tråkker og baner seg i vei på to- eller trehjulinger for å komme fort nok frem. Både balansekunst og innsats er imponerende: 10 skoesker på bagasjebrettet eller en pyramide av murstein på sykkelkassen - med sykkel kan det meste fraktes.

Som fotgjengere står vi nederst på trafikk-rangstigen. Uerfarne utlendinger som gir seg en flerfeltsvei i vold, blir fort stående lamslått og vente på en åpning som aldri kommer. Løsningen er å krysse gata skulder mot skulder med en kineser, og slentre liksom-avslappet midt i klyngen av profesjonelle fotgjengere. Klarer du å kontrollere panikken idet tutende bilder og bjellende syklister raser forbi med centimeters klaring både foran og bak, og ufravikelig følger din buffer-kineser, er sjansen for å overleve større. Det beste alternativet er selvsagt å innse at å krysse gaten her er like dumt som å forsere rundkjøringen rundt Triumfbuen i Paris, og heller ta undergangen!

Keisernes forbudte by, Gugong, er heldigvis bil- og sykkelfri sone. Køproblemet er det derimot ikke så lett å slippe unna i Beijing. For inngang krever billett. Greit nok at utlendinger betaler femdobbel pris for inngangsbilletten til Gugong, vi skjønner at det koster å vedlikeholde de flotte keiserlige gemakker og templer. Det kinesiske køsystemet er det vanskeligere å bli klok på. Hvem som var først i køen er irrelevant og bare de dummeste (les: utlendinger) stiller seg bakerst.

For profesjonelle køståere gjelder kun ett prinsipp: Førstemann til mølla. Helt uten blygsel og med en utrolig eleganse smetter de foran oss i køen én etter én, åler seg forbi noen omfangsrike tyskere nærmest billettluken, og vips har de billetten i hånd. Bare ved å utnytte høyden maksimalt og vifte en større seddel foran nesa på billettselgersken, sikrer vi oss til slutt adgangspapirene til det gamle kinesiske rikets aller helligste.

Byen som var forbudt område for vanlige kinesere i 500 år, er beskyttet av ti meter høye murer og dype vollgraver. Vi vandrer under vide porter og gjennom veldige seremonihaller og palasser inntil vi når keisertronen. Det var herfra Ming-keiseren Yong Le styrte sitt veldige rike. Som himmelens sønn sørget han for mer enn nok plass til seg selv og sine bortimot 10 000 tjenere da han lot palasset bygge. Men etter timer blant fargerike dragemosaikker, løvestatuetter av purt gull og treskjæringer som overgår selv en norsk stavkirke, blir man uvergerlig sulten.

Gleden er derfor stor da vi midt i den keiserlige hage plutselig snubler over et lite tempel som er bygget om til en kinesisk hurtigmat-sjappe. I Norge har Mr. Lee forlengst lært oss kunsten med raske suppe-nudler. Et måltid bestående av nudler og små poser med diverse smakstilsetninger er derfor velkjent, tenker vi, og synker ned mellom noen kinesere ved langbordet.

Slafs. Slurp. Og enda mye mer slafs. Kinesiske spisevaner er definitivt ikke som de norske. Ikke bare har spisepinne-teknikken vår sørgelige svakheter. Vi har heller ikke dreisen på den kinesiske tradisjonen med høylytt slurping. På mindre fasjonable spisesteder er det dessuten kutyme å slenge beinrester på bordene etter hvert som man har gnagd seg ferdig.

Skal man være riktig dannet, besøker man et av de kinesiske tehusene. En kopp te koster her fort det tidobbelte av en flaske tørstedrikk, og inntas med andakt. Kineserne har lite til overs for kaffe-i-pappkopp-varianten som Amerikanere og europeere har omfavnet de siste årene. Den mest populære tevarianten i Kina er fortsatt grumsete grønn og lunken te på glass med skrulokk.

Mindre sjarmerende er den kinesiske spyttesporten. Vi angrer straks på skovalget: sandaler. Selv om det nå er forbudt å spytte på gulvet innendørs, er det likevel ingen tvil om hva som er den mest hørte lyden i Kina: Hark, dobbelthark og pjui.

Forretningskvinner, gamle menn og skolepiker - alle spytter de stort sett hvor og når det måtte passe dem. På langdistansebusser i billigklassen må du regne med at gulvet brukes flittig som spyttebakke. Og er det småbarn om bord, er sjansen stor for at mor i løpet av turen holder poden ut i midtgangen for å tisse.

I stedet for bleier har kinesiske smårollinger en sprekk strategisk plassert i skrittet på buksene sine. Hva skal man vel med bleier og pottetrening når det er mye enklere å sette seg på huk i det fri? Denne teknikken fortsetter inn i voksen alder. Et kinesisk toalett består på sedvanlig Asiatisk vis i beste fall av porselensrenner med rennende vann - i verste fall åpne hull - i gulvet. Utfordringene for en uerfaren europeer er ikke få: Skal man sette seg på huk med baken mot dodøren eller bakveggen? Hvordan skyller man ned? Og hvor i Buddhas navn er det blitt av toalettpapiret?

Bakvendt? Alt er som kjent relativt. Men det er møtet med kinesiske skikker og dagligliv, midt i et skrekkscenario av et gatekryss eller blant vanlige folk på en lokal restaurant, som vil gi deg den mest fascinerende opplevelsen av dagens Kina. I hvert fall for en blåøyd skandinav med barnetroen friskt i minne.

Andre artikler som er relevant for denne saken
Relaterte artikler:
Fire ganger verdens største Buddha

Opplev fire av de største Buddhaene i verden!

Hvordan skal du komme deg på ferie i himmelen? Hvor skal du bo og hvilken severdigheter er verdt å få med seg? Vi har sjekket!

På ferie i himmelen

Nærmere himmelen er det umulig å komme, i hvert fall for de levende. Tibet har alltid hatt et mystisk grep om Vesten. Og selv om kineserne har forandret mye i fjellandet, er Shangri-La fremdeles et magisk sted.

Slik gjør du Kinas hovedstad på fem dager

Beijing er et moderne shoppingmekka med designerbutikker og luksusrestauranter. Samtidig: Et tradisjonelt kinesisk samfunn hvor gresshopper er en delikatesse og sykkel fremdeles er fremkomstmiddel nummer 1. Mellom metropolens kommunistiske paradegater og trange smug venter historiske og kulturelle skatter.

Sover med ulver

En hane som galer er det ikke, det er helt sikkert. Brente ikke vaktene i tårnene langs muren ulveskit for å kunne sende røyksignaler til hverandre? Hylene fortsetter i natten. Det drypper kondens fra teltduken, vi hutrer og holder pusten av skrekk. Hvem var det sin ide å telte ved foten av Den kinesiske mur?

Andre nettsteder som er relevant for denne saken
Relaterte pekere:
Annonsere på Backpacker.no
Annonsere på Backpacker.no