Temaguide:

Samarbeidspartnere:

Altomreiser.no - Norges største reiseguide

På ferie i himmelen

Nærmere himmelen er det umulig å komme, i hvert fall for de levende. Tibet har alltid hatt et mystisk grep om Vesten. Og selv om kineserne har forandret mye i fjellandet, er Shangri-La fremdeles et magisk sted.

Artikler i samme serie:

  1. På ferie i himmelen
  2. Guide til Lhasa

- Nei takk, sier vi til de tre skitne, smilende småjentene som står foran oss med en tomkasse mellom seg. - Sandalene våre tåler ikke pussing, ellers takk.

Men de bønnfallende øynene er ikke til å motstå; vi ender i stedet opp med å kjøpe hvert vårt armbånd av fargerike plastperler.

- Yakbone. Cheap'a, cheap'a, sier storesøster. Selv om hun neppe er mer enn syv år gammel, behersker hun allerede salgsropene som kreves av en god tibetansk torgkone for å fange utenlandske turister.

Vi står på Barkhor-plassen midt i hjertet av Lhasa, overveldet. Det er vår første dag i Tibets hovedstad, og det føles som om vi har kommet til middelalderen. De smale brosteinsgatene som leder til torget har aldri sett biler - her går buddhistmunker, pilegrimer og tilreisende nomader fra fjerntliggende deler av fjellriket uhindret mellom markedsbodene slik de alltid har gjort.

Luktene river i nesen: Tibetanernes tykke, hjemmelagde klær lukter surt av våt ull og svette, og over skuldrene har mange av dem illeluktende dyreskinn. Fra salgsbodene stiger en dunst av rått kjøtt, smør og sterke krydderurter, for alle matvarene står ubeskyttet på utstilling - til fluenes store begeistring. Den stramme matlukten blander seg med stank fra den åpne kloakken. Og midt oppi det hele: Røkelse. For Tibets helligste tempel, Jokhang, står nemlig på Barkhor-plassen, og på utsiden brenner de troende røkelse døgnet rundt. Nei, hit har den moderne verden ennå ikke nådd, tenker vi.

Pip-pipetipip-pip. Buddhistmunken foran oss bryter plutselig middelaldermagien idet han fomler frem en mobiltelefon fra foldene i munkekutten sin. En kinesisk forretningsmann med svart dress og stresskoffert feier forbi i det samme, og trekker oss for alvor tilbake til det 21. århundret.

Vi merker med ett at vi begge har kraftig hodepine. Det er hardt å være menneske så nær himmelen; Lhasa ligger på 3700 meters høyde, omgitt av verdens høyeste fjell. Lungene verket allerede ved første møte med den tynne luften på flyplassen, og hvile og et sinnssvakt høyt væskeinntak er det eneste som kan holde hodepinen i sjakk de første dagene i slik ekstremhøyde.

For å hjelpe på akklimatiseringen, rusler vi derfor mot en av kafeene som har en takterrasse med utsikt over hele den travle Barkhorplassen og det hellige Jokhang-tempelet. Men de 15 trappetrinnene opp til det rolige pustehullet tar nærmest knekken på oss. Vi hiver etter pusten og skjelver i knærne når vi omsider får bestilt drikkevarene våre. Først etter at vi har tømt i oss både vannflasker, colabokser og tibetansk smørte, letner trykket mot pannen.

Brått er det som om plassen under oss eksploderer. To uniformerte kinesere baner seg vei mellom bedende pilegrimer og lekende småunger og spurter i vår retning. Hva skjer? De utenlandske turistene stirrer nysgjerrig etter politimennene; tibetanerne ser en annen vei.

Plutselig skjønner vi: De jakter på de tre små skopusservenninnene våre.For brøkdelen av et sekund etter at politimennene setter seg i bevegelse, slipper småjentene kassen sin i bakken og løper for livet mot nærmeste smug. Vaktmennene - den ene med kølle i hånden - stormer etter, men de sakner snart farten. Å løpe på nesten 4000 meters høyde er for stor en påkjenning selv for sterke politimenn. I stedet snur de og går langsomt tilbake og plukker opp esken.

- Skopussing er ulovlig, forklarer Peanpa, kelneren vår, som svar på spørsmål om hvorfor de to kineserne jaget de små tibetanske jentene.

Når han peker mot det ene hjørnet av plassen, ser vi at politimennene der har samlet seg en hel stabel av konfiskert skopusserutstyr.

- Politiet jager skopusserne, men med en gang de snur ryggen til er butikken i gang igjen, sier han.

Peanpa er en av få tibetanere som snakker engelsk. For å praktisere og forbedre språket fra andre siden av verden, har han flyttet fra hjembyen Shigatse til fordel for et liv som kelner på en av Lhasas mest populære restauranter. Nå jobber han 13 timer om dagen for en månedslønn på 350 kroner - for en rik kinesisk restauranteier.

- Det er slik det er: Kineserne eier og vi arbeider, forteller servitøren.

Mer vil han ikke si. Kineserne holder fortsatt streng kontroll med tibetanerne, og å løsne for mye på tungebåndene overfor utlendinger kan vise seg skjebnesvangert.

Langsomt rusler vi ned trappetrinnene igjen så vi nok en gang står på Barkhor-plassen. Rart, men selv en nedstigning på skarve to etasjer kan merkes på kroppen - plutselig virker det litt lettere å bevege seg igjen.

- Look'i, look'i, roper gateselgerne, og prøver å vinne oppmerksomheten vår. Smørlamper, bønnehjul, gjeterkniver, buddhafigurer, smykker av yakbein, turkiser og rav - alt som kan selges til de hvite, pengesterke turistene ligger stablet på salgsbodene. Det meste er dårlige kopier, noe til og med importert fra Nepal. De mer eksklusive butikkene i de tradisjonelle tibetanske småhusene som kranser rundt plassen, er hovedsakelig forbeholdt kineserne - de selger angivelig mer ekte varer til langt stivere priser.

- Vi har kjøpt alt, sier vi, og viser frem armbåndene våre. I øyekroken kan vi se de tre småjentene igjen - de har våget seg tilbake til igjen torget med skopusserfillene sine, men denne gangen uten tomkasse.

En gammel kone er det vanskeligere å gå rett forbi. Hun er pilegrim og holder hendene bedende frem mot alle som passerer forbi. En barsk tilværelse på flere tusen meters høyde har satt sine spor i ansiktet hennes: Kinnene er skrukkete og nesten lilla etter år med for sterk sol og kulde. Solfaktor er et ukjent begrep på disse høyder, så en hatt og litt smør til å gni inn fjeset med er den eneste solbeskyttelsen tibetanerne har.

Vi vet at selv den mest beskjedne pengegave til en pilegrim sikrer oss tiggerens forbønn, og stikker til henne en slant. Hun bøyer hodet takknemlig, og begynner øyeblikkelig å mumle frem en bønn. Kanskje er det ren innbilning, men vi føler oss straks mer opplagte. Og hvem vet? Kan hende virker bønner sterkere her helt oppunder himmelen.

Andre artikler som er relevant for denne saken
Relaterte artikler:

Hva trenger du å vite om Beijing? Og hvor mange biler er det i hele Kina? Tallene er overveldene!

Fire ganger verdens største Buddha

Opplev fire av de største Buddhaene i verden!

Folk flest bor i bakvendtland

Graver du et dypt nok hull i jorda, kommer du til Kina. Akkurat som i barnelæren er det ikke fritt for at ting er litt bakvendt der på den andre siden. En blåøyd nordmann føler seg lett litt rar.

På ukjente steder, med ukjente språk, kan det være nyttig med noen tips om hvordan du skal finne frem og hva du kan gjøre når du først er kommet frem.

Sover med ulver

En hane som galer er det ikke, det er helt sikkert. Brente ikke vaktene i tårnene langs muren ulveskit for å kunne sende røyksignaler til hverandre? Hylene fortsetter i natten. Det drypper kondens fra teltduken, vi hutrer og holder pusten av skrekk. Hvem var det sin ide å telte ved foten av Den kinesiske mur?

Annonsere på Backpacker.no
Annonsere på Backpacker.no