Temaguide:

Samarbeidspartnere:

Altomreiser.no - Norges største reiseguide

Nomadeliv i Mongolia

REISEDAGBOK: Noensinne prøvd en diett av seigt sauekjøtt og te med salt og melk i ni dager? Ikke å anbefale! Det mener Wera og Olav som reiste ei uke blant nomadene på landsbygda i Mongolia. Her er historien deres:

Nomader i Mongolia

Nomader i Mongolia.

Russisk minibuss

Russisk minibuss.

Geit som slaktes

Geit som slaktes.

Mann på hest

Mann på hest.

Fisking

Fisking.

Barn i Mongolia

Barn i Mongolia.

Sletter i Mongolia

Sletter i Mongolia.

Bro i Mongolia

Bro i Mongolia.

Mann i Mongolia

Mann i Mongolia.

Det må innrømmes at vi har jukset litt (med kjeks, rett-i-koppen-sjokolade og frysetørret kaffe og norsk lapskaus), men vi har fått i oss nok mongolsk mat for mange år framover!

Utrolig nok har vi ellers kommet helskinnet fra ei uke humpende rundt i en russisk minibuss på den mongolske landsbygda. Hygienen er ikke noe de fattige mongolske nomadene har mulighet til å ta spesielt hensyn til. Vi har drukket og spist av suppeboller og med bestikk som i beste fall ble skylt med en skvett vann og tørket med en skitten handduk - og det i nomadetelt (ger) hvor fluene (og dem var det mange av!) fikk kose seg som de ville på all mat som stod fremme (i praksis det meste, siden kjøttet henger i taket, og smør og yoghurt oppbevares i bøtter og kar uten lokk). Dumdristig kanskje, men vi hadde ikke spesielt mange alternativer når vi først hadde bestemt oss for å overnatte hos nomader og ikke hadde med oss telt underveis på vår over 200 mil lange tur i det nordlige og sentrale Mongolia.

Gjennom Nassan's hostel i hovedstaden Ulan Bator leide vi en russisk minibuss, sjåfør og guide i ni dager for ca. 5500 kroner. Sjåføren Ultzi viste seg å være en allsidig kar: En utholden sjåfør (inntil 10 timer kjøring om dagen) som lappet bildekk med en hammer og tre metallstykker, reparerte eksosanlegg, byttet termostat på bilen, og som samtidig var en dyktig rytter, gjeter (voktet også en gang sauer mot ulv om natta) og slakter.

Fra Ulan Bator kjørte vi i tre dager før vi kom fram til innsjøen Khøvsgøl, som er Mongolias "lillebror" til Baikalsjøen i Russland, ikke langt unna i luftlinje. Ultzi kjente til mange nomader som hadde sommerstedet sitt langs ruta vår, men siden de fleste hadde tatt med seg ger'en og husdyra til vinterbeitet, ble det å stoppe ved første og beste ger i kveldsskumringen og håpe på at nomadene hadde plass til oss.

Vår første overnatting var en relativt sjokkartet opplevelse. Familien hadde bestemt seg for å slakte ei geit til kvelds, og geita ble fanget inn, avlivet utenfor teltet ved hjelp av en hammer, og deretter ble skrotten båret inn i teltet hvor resten av parteringen fant sted. Etter slaktingen ble kjøttet hengt til tørk og innvollene kokt til middag. Bon apetit! Olav kom ikke unna å smake på kokt lever, mens Wera ble så kvalm av hele seansen at hun unnskyldte seg med at hun ikke var sulten, til familiens store fortvilelse. (Restene ble attpå til servert til frokost - i boller med varm melk). Natta tilbrakte vi på gulvet i teltet - en etter hvert kjølig opplevelse i den kalde trekken fra teltduken (ingen vedfyring om natta). Vår kjære turarrangør hadde glemt å sende med oss tepper, dermed måtte vi låne tepper og sengetøy som hadde sett bedre dager ...

Etter den første natta gikk ting heldigvis stadig bedre. Vi vente oss til varm melk, saltet te med melk, tørket yoghurt, fersk yoghurt, den berømte gjæra hoppemelken (airag), usaltet smør på tørre kaker og ulike retter med fårekjøtt (stort sett kokt - en gang stekt - med ris eller nudler). Et par ting ble etter hvert viktigere enn andre. Sjekklisten før vi forlot en ger var alltid: vannkjelen, lommelykta, kamera og passet. De to sistnevnte for å sikre at vi hadde bevis og at vi kom oss hjem igjen, og de to førstnevnte for å overleve!

Ved Khøvsgøl sov vi i tre netter i ei trekkfull trehytte hos ei kjempekoselig gammel kone, som velsignet oss med et slags "sniff" på panna morgen og kveld. 12 barn hadde hun satt til verden, og et par av barna og noen barnebarn bodde sammen med henne i den kanskje 20 kvm store hytta. Men mongolene er svært gjestfrie og vennlige folk. Og fordelt på tre senger og gulv ble det soveplass til åtte stykker i hytta! Litt kjedelig var det at det var vanskelig for oss å kommunisere med de vi bodde hos.

Guiden vår, ei hyggelig ung jente, viste seg å være langt flinkere til å rense tarmer enn å snakke engelsk. De fleste spørsmål ble besvart med "yeah", "maybe" eller "yeah, maybe", og stort sett brydde hun seg ikke om å oversette noe av det nomadene vi bodde hos snakket om. Vi følte oss - for å si det mildt - enkelte ganger nokså utenfor! Det mongolske språket er ikke lett å lære seg i ei handvending, så vi er ganske stolte av å ha lært oss "bayarlaalaa" (takk), "saikhen amraaree" (god natt), "sain bainuu" (hvordan står det til?), "sain" (bra) og "ta sain bainuu" (og med deg?) og litt til.

Fra Khøvsgøl bar det sørover over høye fjell til innsjøen Terkhiin Tsagaan og den utdødde vulkanen Khørgø (2965 m), vestover over fjell og stepper til Kharkhorin, hovedstaden til det mongolske imperiet på 1200-tallet, og Erdene Zuu, det første buddhistiske klosteret i Mongolia (påbegynt i 1586), som opprinnelig besto av 60-100 templer. Nå står bare tre av de opprinnelige templene igjen. Det er rart å tenke på at dette lutfattige landet engang var utgangspunktet for det mongolske imperiet som strakte seg fra Stillehavet til Svartehavet. Den gang som nå var hester og kameler nomadenes viktigste framkomstmiddel. Fortsatt er rundt 40 prosent av Mongolias befolkning nomader, som på mange måter lever som de alltid har gjort, med visse unntak - som et og annet solcellepanel, en og annen parabolantenne, vestlige klær og sko.

Turen har ikke bare vært en fornøyelse, men like fullt - definitivt noe av det mest spesielle vi har opplevd. Og drøye 2000 km på veier som i virkeligheten kun er spor hvor andre har kjørt tidligere er en humpete opplevelse! Vi kommer nok til å føle oss både stive og støle i noen dager til, og i overmorgen gynger vi videre på toget til Kina ...

De fleste backpackere reiser til Mongolia med tog, enten fra Russland eller Kina. I hovedstaden Ulan Bator finner du mange hosteller, restauranter og butikker, men ellers i landet er tilbudet nokså begrenset. Du kan også fly til Mongolia fra blant annet Berlin og Beijing. Mongolias noe upålitelige flyselskap MIAT finner du i pekeren til høyre.

I juli hvert år går nadaam-festivalen av stabelen i Ulan Bator. Dette er Holmenkollsøndag og 17. mai på én gang for mongolene, og sammen med tusenvis av ivrige tilskuere kan du se landets tøffeste menn konkurrere i nasjonalidretter som bryting og bueskyting. Turistsesongen i Mongolia varer fra ca mai til oktober. Den første snøen kan komme allerede i midten av september. Visum til Mongolia koster 450 kroner, og dette kan du få hos det mongolske konsulatet i Oslo. Filmen "Historien om den gråtende kamel", som hadde suksess på kino i Norge i 2004, anbefales for øvrig som oppvarming til en Mongolia-reise.

Takk til Wera Helstrøm og Olav Lund Nilsen for tekst og bilder.

Andre nettsteder som er relevant for denne saken
Relaterte pekere:
Annonsere på Backpacker.no
Annonsere på Backpacker.no