Temaguide:

Samarbeidspartnere:

Altomreiser.no - Norges største reiseguide

Rottehelvete

Eksos i nesa skulle jeg gjerne hatt mer av, om det stod mellom det og vår første togreise i India. Etter et døgn i Agra måtte vi nemlig si takk og farvel til den hyggelige guiden vår og ”sossebilen” hans. Fra da av måtte vi klare oss alene, for første gang siden vår kaotiske ankomst til Dehli.

Artikler i samme serie:

  1. En liten blondine i store India
  2. På rømmen fra Dehli
  3. Indisk trafikk- som en tur på tivoli
  4. Rottehelvete
  5. Varanasi- den helligste by
  6. Tog i slummen
  7. Himmelske Pondicherry
  8. Verdens beste lesesal
  9. Puppeklypere
  10. Krangle aldri med en rickshawsjåfør!
  11. Bollywood - here we come
Jeg må innrømme at vi skalv litt da han forlot oss på den falleferdige og mørke togstasjonen midt på natten. To unge norske damer i India, kan fort bli litt for avhengige av guiden sin. Nå kunne jo folk komme så nær oss som de bare ville igjen. Heldigvis var det en del andre europeere på det skumle venterommet på togstasjonen. Så alt gikk veldig bra, inntil vi så at det var mange andre i rommet også: hundrevis av rotter kravlet rundt sekkene og bena våre…

Og marerittet var så vidt begynt. Da toget endelig kom, var vi sjeleglade for å slippe unna de fæle rottene. Så vi nærmest sprang på toget. På forhånd hadde vi hørt at ”sleeper second class” skulle være rikelig bra nok for to backpakkere. Men toget var likevel ikke som forventet. Kjempetrange kupeer med smale harde senger, og en uutholdelig innestengt lukt! Heldigvis fikk jeg og Jannicke senger over hverandre og vi hadde også en egen gardin som vi kunne dra foran oss. Det var herlig å slippe alle blikkene. Så vi tenkte at dette skulle vi jo overleve for et døgn; vi var jo tross alt på indisk jord og minte hverandre på at vi ikke skulle forlange mer. Men: Etter bare noen minutter på toget kom vel mitt livs verste støkk; jeg hadde lent meg godt tilbake over sekken og satt å prata med Jannicke da øynene hennes plutselig gapte… ”Liiinda! Gå vekk, bare gå vekk!” var alt hun sa, skrekkslagen. Jeg trodde hun hadde tørna gal av hele reisen, men gjorde som hun sa. ”Ok”, sa hun litt roligere, ”det satt nettopp ei diger rotte bak skuldra di!”

Hva gjør du når det er midt på natt og sovetid i verdens trangeste og uisolerte tog, og du nettopp har oppdaga en rotte på sekken din? Jeg er fra før av livredd rotter, og er evig takknemlig for at jeg slapp å se rotten med egne øyner, og ikke minst for at jag rakk å flytte meg før den krabbet ned på meg. Rotten ble i stedet skremt av min raske reaksjon, og vi regnet med at den tok turen nedi sekken min, da det måtte være beste akutte gjemmested. Men det var så mørkt og alt skjedde så fort at vi ikke rakk å følge med hva som skjedde med rotten. Og to rottehatere av verste sorten kan jo ikke bare legge seg til å sove å late som ingenting. Vi måtte jo finne krypet. Men selvfølgelig klarte vi ikke å gjøre det selv. Så hva har man konduktører til? Jeg hentet en hjelpsom konduktør som lattermildt sa han skulle sjekke gjennom sekken min. Det enda med at tre indiske unge menn stod og rota nedi sekken min. Plutselig begynte de å flire noe voldsomt og sa at vi måtte snu oss vekk. Vi har i ettertid lurt på om de egentlig fant rotten eller om de bare fikk sin livs opplevelse da de for første gang kanskje hadde fisket opp det vestlige fenomenet ”stringtruse”. Da de omsider kom tilbake med sekken (nei, jeg hadde ingen verdisaker der!), smilte konduktøren, og sa at alt var i sin skjønneste orden. ”Tok dere rotta?” spurte jeg, spent. ” Rat is not here”, flira han frem på kav ”inderengelsk”. Jeg fikk aldri svar på om de hadde funnet rotta og kastet den ut, eller om rotten aldri hadde komt seg så langt som ned i sekken. Kanskje hadde den funnet noen andre og skremme? Historien ender vertfall med at jeg satt stiv av skrekk med beina i kors resten av natten, og bare stirret rundt meg. For rotten kunne jo enda være i nærheten.
Annonsere på Backpacker.no
Annonsere på Backpacker.no