Temaguide:

Samarbeidspartnere:

Altomreiser.no - Norges største reiseguide

Tog i slummen

Jeg hadde hatt en liten klump i halsen flere ganger hittil på reisen. Men aldri hadde den vært så stor som da vi gikk på togkupeen vår i tredje klasse. Jeg må innrømme at jeg aldri har følt meg så liten før.

Artikler i samme serie:

  1. En liten blondine i store India
  2. På rømmen fra Dehli
  3. Indisk trafikk- som en tur på tivoli
  4. Rottehelvete
  5. Varanasi- den helligste by
  6. Tog i slummen
  7. Himmelske Pondicherry
  8. Verdens beste lesesal
  9. Puppeklypere
  10. Krangle aldri med en rickshawsjåfør!
  11. Bollywood - here we come
Tiggerbarn i Kerala

Tiggerbarn i Kerala.

Vi hadde reagert litt på at vi betalte under hundrelappen for en todøgnsbillett på det vi trodde var andre klasse, men vi tenkte at India er India, vi skulle jo ikke klage på at det var billig! Det viste seg at billettøren på togstasjonen hadde misforstått oss under bestillingen (alltid en fare for de som prater ”inderengelsk”), men dette oppdaget vi dessverre ikke før vi hadde gått om bord i toget. Et tredjeklassetog i India kan ikke sammenlignes med noe annet. Det er vanskelig å beskrive hvor ille det så ut. Enda smalere korridorer enn på andreklasse, tre senger i høyden der det ikke gikk an å sitte oppreist når de i sengene over deg skulle sove, ingen plass til de store backpakkersekkene (noe som gjorde kupeen enda mindre) åpne vinduer med gitter på, et stinkende hull i gulvet på det vesle rommet som skulle være toalett for sikkert hundre mennesker. Og det aller verste: her var det fritt gange for tiggerne; de gikk på og av konstant, og flere ganger i timen kom utmagrede barn som voksne opp i ansiktet vårt og bad så inderlig om penger. En halvnaken gutt som var med på hele reisen gjorde mest inntrykk. Han var det eneste av vaskehjelp tredjeklassekupeene hadde, og krøp rundt på gulvet for å koste vekk smulene han fant (om ikke de var store nok til å spises). Gang på gang kom han og kostet, og gang på gang ba de store øynene hans om penger. Det var et grusomt syn å se den unge gutten tigge så desperat. Han hadde store svimerker på ryggen, og Gud vet hvilken grusom hverdag han har etter jobben på toget. Jeg kommer aldri til å glemme denne tapre men utslitte gutten, som nesten ingen sperra øynene opp for. Men som jeg har sagt tidligere, er det umulig å gi til alle.

De første timene satt jeg nærmest panisk og bare stirret ut i lufta. Faktisk var jeg så opprørt over omstendighetene at jeg seriøst ville at jeg og Jannicke skulle ta sekkene våre å hoppe av. Jeg klarte rett og slett ikke å se for meg at jeg skulle klare å sitte der i 48 timer. Heldigvis forsvant sjokket og klumpen i halsen etter en stund. Vi ble vandt med også disse omstendighetene, selv om dette var i sterkeste laget. En stor trøst var at vi hadde koselige folk rundt oss. Faktisk et par europeere i nabosengene, som så ut til å nyte togturen og måtte være veldig reisevandt. Vi følte oss litt tryggere med andre lyslugger i nærheten. Og så var det de to inderne ovenfor meg, som vi skulle sitte i face to face stilling mot på resten av reisen. En gammel far og en datter. De var nok helt ordinære indere, men for oss ble de en smule spesielle, da den gamle stakkaren satt og rapet og feis høylytt og usjenert rett overfor meg. Jeg visste ikke om jeg skulle flire eller gråte. Vi måtte jo også venne oss til dette som alt det andre. For han var fising og raping det naturligste i verden. Jeg kjente meg så altfor godt igjen da jeg tenkte på Paal Brekkes reiseskildring: ”De spiste med og snøt seg i fingrene, rapte og fjertet, pillet nese, pillet tær. Dette er for barnslig, er det ikke?” spør han i sin kjente bok En munnfull av Ganges (1962). Akkurat slik opplevde vi togreisen vår. Men indere er indere. Vi prøvde og ikke bry oss for mye. En indisk fjert er nok ikke det samme som en norsk fjert. Det viste seg vertfall at de åpne togvinduene var til nytte for noe.

Når man er virkelig utslitt kan man sovne i de rareste omgivelser. Jeg hadde aldri i mitt liv sett for meg at jeg skulle klare å sove et eneste sekund på dette indiske tredjeklassetoget. Men også det ble mulig etter en del timer. Vi sov på skift for å passe på lommetyver, og det fungerte faktisk helt greit etter hvert. Når vi omsider kom til endestasjonen i Madras, millionbyen som ligger et par timers kjøretur fra Pondicherry, var vi utrolig stolte over hva vi hadde klart! Vi kunne ikke tro at det var sant; vi hadde klart oss i 48 timer på dårligste togklasse på indisk jord!
Annonsere på Backpacker.no
Annonsere på Backpacker.no