Temaguide:

Samarbeidspartnere:

Altomreiser.no - Norges største reiseguide

Krangle aldri med en rickshawsjåfør!

Selv om en stor gruppe menn er ”puppeklypere”, finnes det også kjempesøte og tvers igjennom snille indiske menn. De fleste vi møtte var faktisk veldig hyggelige. Særlig sjarmert ble jeg av rickshawsjåførene, som flørtende tutet med de gule små bilene sine og kranglet om taxikunder.

Artikler i samme serie:

  1. En liten blondine i store India
  2. På rømmen fra Dehli
  3. Indisk trafikk- som en tur på tivoli
  4. Rottehelvete
  5. Varanasi- den helligste by
  6. Tog i slummen
  7. Himmelske Pondicherry
  8. Verdens beste lesesal
  9. Puppeklypere
  10. Krangle aldri med en rickshawsjåfør!
  11. Bollywood - here we come
Rickshawbiler og sykler finner man overalt i Pondicherry, for meg virket det som om det fantes en bil for nesten hver eneste inder! Så det er vel ikke den beste inntektskilden man kan ha i byen. Særlig ikke om man er sjåfør av en rickshawsykkel. Jeg tok selv en sykkeldrosje noen ganger, men fikk veldig dårlig samvittighet da jeg merket hvilke umenneskelige forhold de egentlig jobbet under. Tenk å sykle tre tunge nordiske personer i flere minutter i heten, når du selv er kjempeliten og tynn som en tolvåring. Vi passet på å gi de syklende rickshawsjåførene mer enn nok penger de gangene vi brukte dem, for dette er virkelig en umenneskelig jobb! Men likevel kunne vi ikke overse dem heller, da dette er den eneste inntektskilden deres!

Mye bedre arbeidsforhold har de vanlige rickshawsjåførene som kjører rundt i de små søte gule bilene sine. Og her trenger man ikke ha dårlig samvittighet for at de skal bli slitne av all kjøringen, tvert imot. Og med vestlige øyne er det nesten gratis å hoppe på disse minitaxiene, en fordel som særlig jeg skulle komme til å utnytte til et spesielt formål! Jeg har nemlig et enormt behov for å tisse når jeg drikker alkohol! Derfor slet jeg da vi hadde noen studiefester på stamrestauranten vår Satsanga, da der bare var ett toalett for ca 100 mann. Jeg fant raskt ut at jeg ikke klarte å stå i kø hele tida, da måtte jeg stilt meg i kø igjen rett etter at jeg hadde vært på do. Og løsningen? En rickshaw! Siden det bare koster et par norske kroner å kjøre en liten tur med rickshaw, hadde jeg rikelig med penger til å ”kjøre på do” hver gang trangen kom. Så en kveld vi var ute og festa, fikk jeg meg en privat ”tissesjåfør”, om jeg kan kalle han det. Hver gang trangen kom, sprang jeg ut av restauranten, hoppet inn i rickshawen som stod parkert rett utenfor restauranten, og fikk skyss til hotellet mitt som lå bare et halvt minutts kjøretur unna. Slik ble lange kvelder på Satsanga redda! Tenk bare om vi hadde hatt sanne unike rickshawer på byen i Norge…

Men jeg vil ikke skryte alle rickshaweierne opp i skyene. Som nevnt tidligere, blir vi vestlige turister sett på som pengehauger i India, samme hvor ”fattige” vi er i Norge. Det er sant nok at vi uansett er rike i indisk sammenheng, men dersom man bor i India i flere måneder slik som jeg gjør, finnes det uansett grenser for hvordan man kan sløse med pengene. Noen restaurantbesøk med god mat og drikke på vestlige restauranter, blir det raskt penger av. Så på slutten av oppholdet begynte jeg og spare på pengene selv i de rareste sammenhenger. En litt artig situasjon jeg må nevne, er en stor krangel jeg hadde med en rickshawsjåfør. En gang jeg tok taxi hjem fra stranda, forlangte sjåføren ca det dobbelte av det jeg vanligvis hadde betalt for den samme turen. Jeg nektet å betale, og det utartet seg til slutt til en høylydt krangel. Der og da ble jeg fryktelig hissig fordi han trodde jeg var steinrik. For denne prisen visste han selv at turen ikke var verdt. Men pengene skulle han ha. Krangelen ble så høylydt at verten på hotellet jeg bodde på hørte det inn i hagen og kom ut for å ordne opp. Han fikk til slutt den kravstore rickshawsjåføren til å overgi seg. Jeg betalte han det han fortjente og gikk rasende inn på hotellet. Da de andre studentene fikk høre om krangelen, og summen vi kranglet om, holdt de på å flire seg i hjel. Gjorde vi pengene om til norske kroner, hadde det ikke kostet meg mer enn en femmer ekstra å overgi meg i krangelen. Jeg ble litt flau når jeg tenkte over hvor lite penger jeg egentlig hadde brukt så mye krefter på å krangle om. Men etter en stund på indisk jord, kan man lett bli grisk, og glemme at vi er i en annen verden. Likevel er jeg egentlig glad for at han ikke fikk mer enn han fikk. Hadde jeg gitt han en femmer ekstra hadde han hatt lønn for flere timer fremover. Det er ikke rett, når jeg tenker på hvor mye arbeid de stakkars sykkelsjåførene har for så lite penger.
Annonsere på Backpacker.no
Annonsere på Backpacker.no