Temaguide:

Samarbeidspartnere:

Altomreiser.no - Norges største reiseguide

Neste etappe

Vi i Ryggsekk.com har egentlig som misjon å inspirere til reising. Men det er bare å innrømme med en gang: Noen ganger er det et sant helvete å være på tur. Bli med på en bussreise der alt går galt.

Artikler i samme serie:

  1. Busstur fra helvete
  2. Neste etappe
Nå starter neste etappe. Du har tenkt deg videre til Jakalaka, det lille backpacker-paradiset nede ved kysten. Nye seks timer på buss står foran deg. "Jakkalakkka, mister?" spør en slipskledd forretningsmann. "Yes, sir", svarer du og blir sendt avgårde i retning av en stor og moderne buss. "Hvor deilig hadde det ikke vært med en romslig luftkondisjonert buss nå", tenker du fornøyd. "You go Jakkalakkka, mister? 250 dollars, mister. You buy ticket now, mister". 250 dollar, ikke tale om! Det er det dobbelte av hva du har fått vite at er vanlig pris. "You white man, mister. You pay extra, mister" messer sjåføren. Sliten som du er orker du ikke prute og drar opp de krøllete sedlene som skal til. Sjåføren fyller raskt ut en billett - den har til og med setenummer! Du er i himmelen .... i et halv minutt: Når du kommer fram til riktig sete sitter det allerede en kar der. Du vifter med billetten, men den lille mannen i setet ser bare uinteressert på deg. "This is my seat" sier du, men i likhet med 90 prosent av befolkningen i Tanzinesia kan ikke den lille mannen et kvekk engelsk. Du stirrer strengt og grettent på mannen i flere minutter, uten at det hjelper - han sitter like rolig og avslappet i setet ditt. Til slutt gir du opp og setter deg i et av de ledige setene bakerst i bussen, ved siden av toalettet.

Men roen varer ikke lenge. Plutselig kommer sjåføren baksende med den store ryggsekken din. Du forstår såpass at det ikke er plass til den i bussens bagasjerom - i stedet må den 20 kilo tunge bagasjen hvilke i seks timer på de allerede temmelig slitne knærne dine.

Det går en langdryg times tid før bussen setter seg i bevegelse. Når den overraskende moderne farkosten ruller ut på den humptete og svingete riksveienen får du føle hva luftavkjøling - aircon - virkelig dreier seg om. Kaldt? Det er bare begynnelsen. Du som trodde at du reiste til Tanzinesia for å få sol og varme. Dette er jo nesten som midtvinter i Norge. Du hutrer, skjelver, fryser og mistrives - men med kjempesekken på knærne sitter du helt fastlåst og kan ikke få tak i den varme fleecegenseren som ligger på bunnen av ryggsekken.

Når det verste kuldesjokket har gitt seg, blir du oppmerksom på en skarp lukt som irriterer langt oppover i neseborene. "Lukter det piss her?" spør du deg selv. Visst lukter det piss. Døra til toalettet lar seg ikke lukke og ut siver stanken av en buss-dass som ikke er rengjort på flere uker. Når den skarpe eimen av urin først har lagt seg tungt over bussens bakre seterader, klarer du ikke få tanken på ekskrementer ut av hodet og du blir bare mer og mer forbannet på bussens og alle dens passasjerer. Hele det tanzinesiske samfunnet, ja, hele verdensdelen får en stund gjennomgå i de hatske og urolige tankene som pisslukta og den kalde lufta avstedkommer.

Foran deg sitter en liten familie med en skrikende baby. Har den fått kolikk eller? Mannen i setet ved siden av deg har dessuten spyttemani, han gir seg aldri med å sende ekle slimklyser ned på gulvet i bussen. Og selv om bussen har aircon, hindrer det ikke passasjererne å røyke som noen skorsteiner. Lufta blir tettere og tettere, men heldigvis demper det noe av pisslukta fra toalettet. Asken og stumpene, i likhet med spytt, bleier, appelsinskall og tomflasker havner rett på gulvet i bussen. Etter tre timer ombord ser det ut som en svinesti.

Du begynner å bli desperat. Du simpelthen må ut i frisk luft! Og for første og eneste gang denne dagen får du en slags hjelp fra høyere makter. Brått stopper bussen mitt på ei øde slette. Pause? Nei, oppdager du snart. Bussen har fått motorstopp, for sjåføren prøver desperat å antenne motoren igjen, gang på gang.

Alle mann ut. De fleste medpassasjerne setter seg stille og rolig i veikanten, men et par middelaldrende Amerikanske turister lager en stor scene av det uventede oppholdet på den gudsforlatte veistrekningen. Amerikanerne kjefter og smeller på sjåføren og billettøren. De krever pengene tilbake for reisen. "Det er til å bli flau av. De har null respekt", tenker du om Amerikanernes oppførsel. De lokale lar seg selvsagt ikke affisere av opptrinnet direkte, men innerst inne hos de fleste tanzinesere stiger nok irritasjonen over storforlangende utlendinger som ikke skjønner at et motorstopp er en del av dagliglivet i et lutfattig land.

Tida går. Sjåføren og billettøren banker og slår på bussens understell. Mørket er i ferd med å falle på. Det er over 12 timer siden du begynte på dagens reise, og fortsatt er det mange mil igjen til Jakalaka. Backpacker-paradiset synes veldig langt unna akkurat nå. Men endelig begynner sjåføren å rope noen uforståelige fraser. Han vil tydeligvis at folk skal hjelpe til med å dytte bussen. 20 mann gir av kreftene sine, bussen begynner å rulle og snart putrer motoren i en rytmisk dur. Reisen kan fortsette etter tre timer i veikanten.

Du hutrer deg gjennom et par timer i den urin-stinkende bussen. "Burde vi ikke vært framme nå?" tenker du. "Jakalaka?" spør du sidemannen. Han rister på hodet og sier "No Jakkalakkka...Kakkatatta, Kakkatatta". Ordet Kakkatatta lyder kjent. Det er et stedsnavn du kjenner igjen fra guideboka. Et sted som ligger mange mil fra de myke sengene og de forfriskende drinkene i backpacker-paradiset Jakalaka. Kakkatatta er et sted LP mener har særdeles lite gående for seg. "Men jeg blei da plassert på en buss som skulle til Jakalaka?" tenker du for deg selv. Mens du funderer på det plutselig oppståtte problemet, ruller bussen inn på en mørk, liten terminal. Motoren stanser med et stønn og passasjerene strømmer ut. Du går bort til sjåføren, som sier "This Kakkatatta. Kakkatatta, Final. End. No more", sier han. "Jakalaka?" antyder du med håp i stemmen. "No Jakkalakkka. Jakkalakkka go bus manjana", svarer sjåføren som ser på deg som om du skulle være verdens største idiot.

Du tar med meg sekken din, de ømme knærne, den frosne kroppen og den verkende baken og setter kursen for Kakkatattas eneste hotell, Buslovers Hotel. Lonely Planet skriver: "Buslovers Hotel is a dirty place with plenty of cockroaches. Unfriendly staff and overpriced rooms. Only recommended for those stupid enough to spend a night in Kakkatatta."

Endelig tar nok en herlig backpacker-dag slutt!
Andre nettsteder som er relevant for denne saken
Relaterte pekere:
Annonsere på Backpacker.no
Annonsere på Backpacker.no