På en flytende øy

Båt i Puno.

Lake Titicacas.

Puno.

Vakker Natur.

Når mørket senker seg og vi driver bort fra øyene, føles det som man er i en annen verden og en annen tidsepoke. Den blå og oransje himmelen med de sorte skyene og bare konturer av de unike sivbåtene gjør at man føler at det er noe magisk over det hele.

Den lille havna i Puno er det beste stedet for å komme seg ut på Lake Titicacas varierende øyer og de arkeologieske stedene rundt. Byen ble grunnlagt i 1668, men det er lite som minner om en koloniansk tid i de trange gatene som er fylt med markeder og trici-taxis (tuk-tuk). Puno er kjent for å være hovedstaden av folklore i Peru og kan skryte av 300 fargerike tradisjonelle dansere. De feirer utrolig mange begivenheter i løpet av året og det er absolutt verdt og få med seg. Et slikt tradisjonelt kostyme som brukes under dansen er verdt mer enn klærne til en hel husholdning i Peru.

Den beste måten å få oppleve Lake Titicaca på er å dra på øyhopping. Med to vanlige øyer og drøssevis av små, flytende øyer kan vi reisende lett hoppe fra øy til øy (nesten bokstavelig talt) og slappe av under solen. Vi dro for å hilse på Uro-folket på unike Isla Flotantes. Denne øya er Lake Titicacas største turisattraksjon og selv om populariteten har gjort Uro-folket overkommersielle, finner man fortsatt ingen som dem noe annet sted. Siden Uro-folket har giftet seg med Amaya-indianerne er det i dag få igjen med rent Uro-blod. Uro-folket begynte deres flytende tilværelse for århundrer siden, alltid i små stammer, for å isolere seg fra de aggressive Collas og Inkaene. Det er fortsatt mange hundre mennesker som bor på de flytende øyene. Vi kom til øya i en vanlig båt som faktisk hadde toalett. Det hører med at klosettet satt løst og man viste rompa til heldige forbipasserende i andre båter. I båten var det med en guide som fortalte oss litt om Uro-folket. Siden de har vokst opp på sidde sivøyene og levd her hele livet har de utviklet seg litt feil. Det vil si at de gynger når de går og alle er veldig lave. Når de kommer inn til byen for å handle har de vondt for å gå lenge på asfalt. Det første vi ser når vi ankommer Islas Flotantes er en liten gammel mann, som gynger seg bortover den myke overflaten på øya.

Alle som er om bord i båten, dvs mange israelere og noen flere, går i land på øya og setter seg ned ved et slags leirsted. Her ser vi et malt kart over innsjøen og en guide forteller oss om øya, folket og om sivet. En gutt viser oss at øya ikke er tykkere enn 50 cm, ved å ta opp en bit fra øya og vi får alle se vannet i hullet. Øya er bygget av mange lag med siv som vokser i Lake Titicaca. Vi får også oppleve at en fugl kommer flaksende ned til oss for å spise fisk, og den er ikke redd i det hele tatt. Etterpå får vi alle smake på det forfriskende sivet, som stort sett ser ut som og smaker det samme som norsk siv eller strå, bare at det er gigantisk stort. Knask knask. Vi tar en runde på øya og finner fort ut at vi er høyere enn husene der, og at det eneste vi kan se opp på er et slags utsiktstårn. Noen får nå tilbud om å seile på de karakteristiske sivbåtene og vi var så heldige å bli med. Med i båten er også en liten gutt som bor på den øya vi nå er på vei til, og jeg kjøper en tegning han har tegnet. Den viser damene på de flytende øyene i sine karakteristiske kjoler og skjørt. I det vi flyter av gårde begynner de store, lave damene på øya å danse for oss, mens de synger og ler.
Det er en herlig følelse å seile av gårde i sivbåten på selveste Lake Titicaca. Solen er på vei ned og himmelen viser seg i et spill av oransje og blå, mens mystiske sorte skyer legger seg over sjøen. Vi er på vei til den andre øya som tilhører Islas Flotantes. Denne øya er litt større og her finner vi flere ”butikker”, mer håndverk og salg og også en skole. De israelske spiller fotball med barna på øya, mens vi andre kjøper små krukker og kort som suvenir.
Igjen er det på tide for å si farvel til disse unike Uroene som lever sine liv på flytende øyer laget av siv. Mørket har senket seg og vi seiler fra konturene av sivbåtene, husene, tårnet og folket.