Mendoza - Argentina

Andesfjellene.

Backpackere vi møtte.

Ridning i Andesfjellene.

Vi har tatt et motvillig farvel med Buenos Aires, sittet på bussen i 15 timer og er endelig fremme i Mendoza. Etter hard festing, hard shopping og mye spennende kultur i storbyen Buenos Aires er vi nå klare for avslapping, deilig mat og naturopplevelser. Og ikke minst, møte mange andre backpackere. Vi er fremme tidlig om morgenen og har på forhånd funnet et hostel vi vil satse på, i guideboken vår. De har nemmelig svømmebasseng. Vi kommer til et høy gjerde, ser skiltet ”Hostel Campo Base” og ringer på. Vi kommer inn i en slags oase med masse grønne planter, sola skinner ned på 2 solsenger, et lite basseng og en uteplass fylt med ungdom under parasollene. Selve hostelet ser ut som en trehytte, og med alle de grønne plantene rundt får du følelsen av å være i jungelen, ikke midt i byen. Det er en del folk foran oss i køen. Det er tydeligvis et populært sted. Vi bestemmer oss allerede for å ta en fest samme kveld. På hostelet er det ganske stort kjøkkenrom der alle kan lage mat og sitte sammen og spise. Det har også alle andre fasiliteter som ølsalg, biljard, internett og dormitorier.

Regionen Mendoza står for 70% av vinproduksjonen i Argentina. Det var derfor med senket blikk og en ydmyk stemme jeg spurte resepsjonisten på hostelet om han kunne åpne min tyskproduserte Liebfraumilch. Han syntes derimot det var spennende med importert vin, så det resulterte i at han fikk en flaske av meg så han kunne smake på vidunderdrikken. Vi ble fort kjent med andre reisende på hostelet. Det er utrolig spennende å reise på denne måten, for man treffer så mange mennesker man aldri ville pratet med ellers. Dette resulterer også i mange morsomme historier og diskusjoner. Utestedene i Mendoza er stort sett samlet i en gate. Ingen ville garantere oss noe stort uteliv, siden det var midt i uka, og studentene skulle på skolen. Vi havna først på en irsk pub før vi skjønte at vi ikke var i riktig gate. Vi fikk derfor store deler av puben med oss for å gå og finne denne partygata vi hadde fått forklart, som vi endte opp med å aldri finne. Men vi lagde fult liv på en annen pub, danset swing med amerikanere og salsa med latinerne. Da vi skulle på toalettet fikk vi et syn vi aldri har sett før og aldri siden. En seng på toalettet? Jeg skal ikke komme med min teori om hva den blir brukt til, men det er sikkert så mangt.

Noen dager senere var det klart for hesteridning i Andesfjellene. Nå skulle cowboybootsa vi hadde med hjemmefra komme til sin rett. Dette hadde vi sett frem til lenge, og forventningene var store. Tidlig om morgenen ble vi plassert i en minibuss. Den stoppet ved flere hostel for å plukke opp andre. 80% av folka i bussen hadde vært på grisefylla dagen før, så det var fin atmosfære, både på den ene og den andre måten. Vi kjørte opp mot fjellene og det var veldig idyllisk, hadde det ikke vært for at sjåføren spilte ”Rythm of the night” og ”Mr.Vain” på full gnu på kassettspilleren. Endelig kom vi opp til et område som så ut som en leir. I nærheten stod masse hester og noen lokale fjellgutter. Alle fikk hver sin hest, min het Faloppa. Det var helt fantastisk å sitte der på hesteryggen, omkranset av de mektige Andesfjellene, solen skinte og naturen viste seg fra sitt vakreste. Etter 1 times tid var vi kommet frem til en rasteplass med inngjerning til hestene. Vi fikk et rundstykke hver og slappet av i sola. Fjellguttene hadde med seg noen mindre pene hunder, de var grå med bare litt pjuskepels her og der, og er visst veldig vanlig i Argentina.

I pausen hadde noen av oss jentene bestemt oss for å spør om vi kunne få galoppere inne i inngjerningen. De kikket litt skeptisk på oss, men vi skulle få lov likevel. Den ene av jentene kommer fra gård og er vokst opp med hester. Hun sa noen trylleord og hesten galopperte så fint opp og ned. Så var det min tur, som ikke har hatt noe særlig med hest å gjøre. Jeg skreik. Hyl skreik. –Hvordan styrer man denne tingen? Det var på nippet til at jeg datt av ca 5 ganger. Problemet var at hesten var lat og gadd ikke annet enn å trave ganske fort, og da blir det bare ”hompetitten, hompetatten”. Turen tilbake var fin, helt til vi skulle opp en forferdelig bratt stigning. En av de som aldri hadde ridd før holdt seg godt fast i tøylene, noe som igjen gav tegn til at hesten skulle rygge. Og med 5 andre hester bak da, så går det ganske dårlig. Lederen vår datt av sin hest og to av oss andre holdt på å bli klemt. Men det gikk veldig greit, og alle var enig i at turen hadde vært fantastisk. Det var til og med litt trist å ta farvel med hestene våre, og fjellguttene syntes det var trist å ta farvel med oss ”young and very beautiful girls”.

Senere på dagen spaserte vi rundt i Mendoza sentrum. Det er mye liv, mange restauranter og kafeer å velge mellom og det er rent og pent. Vi bestemmer oss for å prøve Jamaican fried chicken og får en smaksopplevelse vi sent vil glemme. Mange på hostelet snakket også om den fantastiske maten, og Argentina er jo kjent for sine saftige biffer.

Dagen etter var det dags for å videre. Vi hadde hatt det utrolig fint i den interessante byen Mendoza, og de fantastiske Andesfjellene rett ved.