Late dager på Don Det

Ta på deg en badering og hopp i elven for en forfriskende dukkert!

Fin utsikt over elven.

En lokal jente koser seg med maten sin.

En tøffing som stuper i elven.

Det er mye vakker natur på Don Det.

Som det eneste landet i regionen uten kystlinje syntes Laos i lang tid å ha blitt glemt av hordene av vestlige turister. Til gjengjeld er det et svært populært transittland for kinesiske dopsmuglere, og spesielt grenseovergangen til Myanmar er kraftig trafikkert. Det en gang så mektige kongeriket har gått fra fransk kolonistyre, via den blodige og landminebefengte Vietnamkrigen, for så til slutt å havne under kommunistisk kontroll. I dag innehar landet rollen som et av verdens minst utviklede. Befolkningen har måttet lide under korrupte ledere, voldsom inflasjon og nasjonens anstrengte forhold til mer mektige naboer som Kina og Thailand. Heldigvis er ting på bedringens vei. Siden slutten av 1980-årene har markedsøkonomien fått stadig større innpass også her. Om handelen med omverdenen ikke akkurat kan sies å være direkte blomstrende har den i alle fall fått god glid, og spesielt Thailand begynner å bli en viktig venn og forretningspartner. Likevel er gjennomsnittsalderen fortsatt på bare litt over 53år, og spedbarnsdødeligheten på skremmende 88,9 per 1000 fødte. Lykke er dog ikke målbart ut fra penger og levestandard, det har den laotiske befolkningen skjønt for lenge siden, og store smil og gjestfrihet møter deg hvor hen du går.

Don Det er en del av øygruppen Four Thousand Islands helt syd i Laos, på grensen til Kambodsja. Midt i Mekong-elven, den sørøstasiatiske hovedpulsåren, strekker det lille øysamfunnet seg ut med sine vannbøffaloer og små bambushus. Den enkleste måten å komme seg dit er fra Pakse, hovedstaden i den laotiske provinsen Champasak. Hit kommer man lett med tog fra Bangkok. Deretter er det bare å kave seg på en av de mange bussene på rutebilstasjonen rett utenfor sentrum. Den flere timer lange turen nedover er som regel både overfylt og ukomfortabel, men med tanke på at lokale koner varter deg opp med flatklemte, grillede ekorn og biller underveis er det vel verdt opplevelsen!

Fra veiens siste stoppested går det en jevn dur av tradisjonelle longtailbåter de siste femten minuttene til nettopp din øy. Vel fremme på Don Dets ankomststrand står du med to valg; du kan enten gå til høyre eller til venstre. Fra et norsk perspektiv anbefales det å velge vestsiden av øya. Temperaturene på Don Det kan ofte bli ubærelig høye, og i tørketiden er det ikke uvanlig at den røde stripen på termometeret stopper på godt over førti grader. En ekstra time med søvn på morgen før solen står opp, og heller en ekstra lang og vakker solnedgang, er derfor å foretrekke.

Det er lite poeng i å prøve å reservere rom på forhånd på Don Det. De fleste innbyggerne har ikke elektrisitet, og de som faktisk er velsignet med den slags modernitet nyter den bare noen få timer om dagen. Forvent enkel, men dertil mer sjarmerende, standard. Luksus er eget bad til fem dollar natten, basisværelset kommer uten vinduer til den nette sum av seks norske kroner. For tre dollar burde du klare å oppdrive et relativt bra dobbeltrom med utsikt over elven, to vinduer og tilhørende hengekøye.

Måltidene følger samme mønster som overnattingen. Innbyggerne på Don Det er fortsatt først og fremst jordbrukere og fiskere; turisme er mer en bigeskjeft. Kombinert med det relativt lave tempoet som følger de fleste øyaktivitetene blir tålmodighet snart en dyd. Tar det mindre enn halvannen time fra du bestiller til du mottar resultatet kan du anse deg som særdeles heldig. Alt under to er bra, tre er også helt ok. Det å forvente å få de ulike bestanddelene av måltidet samtidig er det også bare å gi opp; da får du eventuelt spise maten kald. Likevel; når næringen først kommer på bordet er den som regel vel verdt ventingen! Gresskarburger, et utellelig antall curryer, nuddelsuppe, bananpannekaker og den vanvittig sterke laotiske salaten er noen av spesialitetene. Det meste akkompagneres av ”sticky rice”, en klebrig rissort som spises med fingrene. Herlig!

De fleste besøkende på Don Det beveger seg ytterst lite. Hengekøya er som regel det mest populære oppholdsstedet, ofte kombinert med korte svømmeturer i den ikke spesielt avkjølende Mekong-elven. Dette kommer delvis av den voldsomme heten, delvis av den svært smittsomme bedageligheten som hersker på øya. De som likevel velger å forsøke å se litt mer får til gjengjeld godt betalt. Både leie av kanoer og fargesprakende sykler er fullt mulig, og prisen er gjerne en slikk og ingenting. Pass bare på å starte tidlig; når solen begynner å nå toppen på himmelen kan selv den mest topptrente tjueåring få hjerteflimmer av for mye aktivitet. Følger du stien rundt på østsiden av øya, forbi flaksende høner og dovne griser, kommer du etter hvert til en gammel, majestetisk jernbanebro fra den franske kolonitiden. Den tar deg over til naboøya Don Khai, hvor du har mulighet til både å besøke et buddhistisk tempel og bivåne flere vannvittig mektige fossefall. Et annet populært alternativ er delfintitting. Dessuten tar mange av de lokale mennene deg gjerne med ut i båtene sine, slik at du får fisket din egen middag. Nærmere paradis kommer man virkelig ikke!