Blodet spruter, mens slangen strammer alle sine muskler i et desperat forsøk på å slippe unna. Det er nytteløst. Dens skjebne er potensmiddel.
Resturanssjefen smiler stolt mens han binder slangen opp etter det spinkle gjerdet. Denne arten er så giftig at han teiper munnen flere ganger med svart teip, mens han smiler litt unnskyldende til alle som har flokket seg rundt.
-Hvis du blir bitt, er du død om fem minutter, forteller en av de lokale vietnameserne som er med på seansen.
Resturanten ligger omtrent to kilometer på utsiden av skredderbyen Hoi Ans sentrum, og er et familiedrevet delikatessested for de lokale innbyggerne. Men antageligvis milelangt unna sin første michelin stjerne i vestlig målestokk.
Interiøret er av gammel plastikk, men det er slett ikke uvanlig i det fattige landet med de blide menneskene, heller ikke tallerker og glass med rester fra tidligere slangespisere.
At flere av gjestene urinerer rett ved siden av bordene derimot, er noe man heldigvis ikke ser så altfor mange ganger.
Slangekokken snitter opp den hjelpeløse amfibiearten, lar to fingre gli inn, og trekker ut noe blodig som beveger seg rytmisk – hjertet - legger det i handflaten, og passer på at alle skuelystene får se det dunke seg tomt.
Han smiler fortsatt stolt, legger hjertet på en tallerken, og begynner arbeidet med å tømme slangen for blod og galle. Det skal blandes med risvin og drikkes.
Det er ikke dyreplaging i deres øyne, det er mat, potens og god sex.
-Bra for manndommen, bra for manndommen, roper en av de lokale som er dårligst på engelsk, mens han tar enda en slurk av det lokale ølet, Bier Larue, gestikulerer at lemmet hans kommer til å bli som palmen som skygger for bordet, og ler høylydt i fryd over hva kvelden kommer til å bringe.
-Vietnamesiske menn går hit, så på horehus, fortsetter en annen vietnameser, smiler fornøyd, og legger til; Da kan vi holde på hele natten!
Etter at slangen er tømt, og blodet blandet med risvin, som egentlig er sterk ris sprit, trekker kokken seg tilbake på kjøkkenet for å gjøre i stand rettene. Han snitter opp slangeskinnet, og bruker rå muskelkraft på å dra det av i en del, vanligvis pleier han å gjøre det mens slangen fremdeles er i live, men denne gangen lot han hjertedunkingen gå først. Små shots glass finner veien til bordet, og blodig sprit skjenkes i. De tre vietnameserne som er med kaster seg fornøyd over utvalget, og skåler høylydt på vietnamesisk vis, før de frydefylt lar innholdet forsvinne i munnen.
Så kommer dagens første rett på bordet, fritert slangeskinn. Konsistensen er som potetchips med ru og seig innmat. Det knaker i tennene, mens man kjenner de små, ru slangeskinns bitene spre seg i munnen. Så kommer rett to, slangevorruller, den beste av dem alle, bortsette fra at minnene fra den avrevne huden fremdeles sitter sterkt i minnet. Rett tre er mer slangekjøtt, stekt og krydret, mens den fjerde retten er en grøt bestående av noe man helst ikke vil vite.
Ryktene ville ha det til at det var innmat.
Europa
Asia
Oceania
Sør-Amerika
Nord-Amerika
Afrika
