Jeg lukker øynene der jeg ligger på hotellrommet. Vinden river og sliter i veggene. Jeg hører naboens hus kollapse, mens de som bor der skriker forgjeves i panikk. Året er 2006, og tyfonen Xangzane er minutter ifra å slå over oss med all sin kraft.
Vinden skriker på en bestialsk og morderisk måte, mens den pløyer over Hoi An området, midt i Vietnam. Allerede har den tatt livet av en mengde mennesker på Filippinene, og har tydeligvis fått smaken på blod. Jeg hører panikk i gangen på hotellrommet, og følger etter stemmene. Stormen har allerede revet deler av taket av hotellet. Rundt i gangen svermer det av hotellgjester som finner frem bøtter og håndklær for å prøve å få kontroll over de enorme mengdene med vann som flommer nedover trappene og gjennom gangen.
Bekymrede ansikter i forskjellige stadier av panikk florerer rundt i hotellobbyen. På jakt etter en trygghet og ro de ikke kommer til å finne på noen timer. Men det er ikke oss det er verst for. Vestlige turister i sterke hotellbygninger. Det er hos de lokale katastrofen skjer. På utsiden hører man glass som knuser, mur som raser og blikkplater som blir kastet gjennom luften.
Nede ved sjøen lever mange av de fattigste i området. De med selvbygde hus og hytter i svakt materiale. De som virkelig kjenner stormens krefter og som må leve med herjingene langt, langt inn i fremtiden. Det er ut der vi må for å virkelig få kjenne på stormen.
Adrenalinet pumper gjennom årene, ett kick ikke ulikt det man fikk når man på vindfulle dager som barn klatret opp i den høyeste bjørka man fant, bare for å sitte der og måle krefter med vinden som river deg frem og tilbake. Ett kick av å leve, som man oppnår best av å nærme seg det å dø.
Vietnamesiske kvinner på flukt løper forbi. Panikk og angst furer i ansiktene deres. Fotballbanen på andre siden av gata fra hotellet er skamfert. Det store stålgjerdet som omkranser banen er vridd inn i posisjoner man ikke skulle tro var mulig. Overalt er det hus uten tak eller vegger. Naboens hus som jeg har hørt kollapse er mer ødelagt enn jeg turte å se for meg. Jeg lukker øynene og håper de er i live. Trær som ligger strødd - noen som har blitt kuttet før stormen i et håp om at de skulle gjøre mindre skade, og mange som har blitt nedlagt av den kraftige vinden.
Søppel og blikkvegger kastes gjennom luften, mens regner sørger for å fylle opp gatene. Døde rotter ligger i rennesteinen, side om side med forlatte barnesko og kosebamser. Et bestialsk og surrealistisk syn. To lokale ryddearbeidere med hjelm stopper meg og ber meg gå hjem.
-Its not safe for you out here.
Jeg viser kamera, som er innpakket i en plastpose for å motstå regnet, og trekker på skuldrene. De rister på hodet og lar meg fortsette. Flygende plastikkskilt kommer mot meg, men har heldigvis ikke planer om å treffe. Det har heller ikke de løse avrevne strømledningene som henger ned fra stolpene og pisker rundt seg.
Nede ved sjøen er det oversvømmelser, og fortvilende mennesker sørger over å ha mistet sine hjem og eiendeler. Enorme trær er revet opp med roten og har etterlatt seg store hull i bakken. Båter som har blitt kastet på land. Det er en stor forskjell på det her og hjemme i Norge. Her er det ikke bare en båt som har blitt ødelagt, men det er livsgrunnlaget for en hel familie.
Men hvert år skjer det slike katastrofer. Hvert år bukker hundrevis av mennesker under for naturens krefter rundt i verden. Mennesker som mister sine familiemedlemmer, som for alltid blir skamfert psykisk eller fysisk. Hvert år er det mennesker som opplever hvor små vi egentlig er i forhold til moder jords underfundige påfunn, og som sitter med nærmere minner enn meg.
Stormene herjer igjen verden. La oss åpne øynene.
Europa
Asia
Oceania
Sør-Amerika
Nord-Amerika
Afrika
