En reise i Kroatia er både vakker og vond. Vakker fordi det er et billedskjønt land. Vondt fordi kroatisk sorg fremdeles sitter i veggene. Krigens herjinger er fremdeles ikke hvisket ut av omgivelsene, men dukker stadig opp for å fortelle om landets triste fortid.
Knuste bygninger blandet med nyoppussede. Kirker med kulehull. Gravstøtter navngitt etter alt for unge mennesker. De vonde minnene om landets fortid, som førte til en håpefull fremtid, gir seg til kjenne når man minst venter det. Det er en berg og dalbane av følelser, en dramaturgi bare tilfeldigheter kan skape. Når man endelig klarer å glede seg over nåtiden, dukker fortiden igjen opp.
Over ti tusen mennesker ble drept i krigen hvor Kroatia fikk sin uavhengighet. Sivile og militære. Grusomme handlinger skjedde hver dag, hver natt. Frykten herjet sinnene, og døden åpnet sine dører for så alt for mange, i krigsårene fra 1990 -1995.
Man ser ikke lenger blod i gatene eller væpnede styrker. Man kjenner ikke lukten av krutt eller blir avbrutt av hylende sirener.
Minnene er vage. Dandert inn i landskapet. De åpenbarer seg når de velger, og når du velger. Det er ikke noe de viser frem, men det er noe du ser, fordi det er noe man aldri kan bli vant til. Det er noe vondt som øynene oppfatter før hjernen, og som får deg til å stoppe og tenke.
De lokale vandrer tilsynelatende uoppmerksomme forbi. Bygningene har vært der så lenge at de ikke lenger enses av mange. Innbyggerne har lært seg å leve med de. Lært seg å se fremover og ikke tilbake.
Men det er ikke lett. Verken for dem, eller for andre.
I dag er Kroatia et trygt land, et land med stabilitet, som prøver å vokse. De er stolte mennesker med noe å vise frem, nemlig sin arv og kultur. De er fremdeles unge som nasjon, men ikke som mennesker.
Det er rart å vandre rundt i byer som Slavonski Brod og Osijek, byer på vei fremover. Byer med en positivitet og vekst. Det er rart, men gledelig å observere hvordan folket er på vei vekk fra de relativt nære minnene. Hvordan livet igjen er fullt av håp og hvordan mennesker kan være så ødeleggende, men samtidig så skapende.
Det gjelder ikke bare for Kroatia, dessverre og heldigvis.
Europa
Asia
Oceania
Sør-Amerika
Nord-Amerika
Afrika
