Appelsinslang i Karthago

Karthago. Få stedsnavn er omgitt av mer historisk sus: Den slu karthagiske hærføreren Hannibal, som red på elefant over Alpene og ledet sin lille hær til seier over erkefienden Roma. Den vakre dronning Dido av Karthago som forhekset den romerske sagnhelt Aeneas med sin skjønnhet og kjærlighet. Og den romerske statsmannen Cato, som avsluttet alle sine innlegg med ordene "for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges".

Cato fikk det som han ville. For lite er igjen av fønikernes stolte hovedstad. Nå er gamle tiders Karthago redusert til seks beskjedne ruinhauger spredt rundt i Tunis' mest fornemme forstad. Likevel. En tidlig morgen på Byrsa-åsen, hjerte av det gamle Karthago, er fremdeles en magisk opplevelse.

Vi er de eneste turistene og har derfor så å si alle ruinene for oss selv. Kun et fåtall eldre, lokale menn er enda tidligere ute enn oss. De jobber med hakker og spader med å fjerne en jordhaug som ligger inntil de gamle fønikiske boligkvarterene på åsen.

Utsikten er overveldende. Vi kan se den romerske havna og omrisset av de enorme Antonine-badene, som engang var en del av det gamle Karthago. Mot nord ser vi også den allestedsnærværende president Ben Alis palass. Og bakenfor der igjen den hvit- og blåmalte kunstnerbyen Sidi Bou Saïd.

- Se her, sier plutselig en stemme bak oss.
Det er en av de eldre arbeidskarene. Fra innerlommen på den skitne dressjekken drar han frem et sammenkrøllet avispapir. Han pakker det opp, og viser stolt frem et halvt dusin mynter.
- Denne er fønikisk, sier han på en haltende blanding av fransk og engelsk, mens han peker på en liten, skjev og rustfarget mynt.
- Og denne er bysantinsk. Og denne er romersk. Jeg har funnet dem i jorda mens jeg har arbeidet, tilføyer han.
Mannen har bare tre tenner i overmunnen, og også i undermunnen mangler en jeksel. Han smiler bredt mens vi betrakter hans dyrebare funn. Så pakker han myntene omhyggelig inn i avispapiret igjen og triller den tomme trillebåren tilbake til kollegene.

Vi fortsetter gjennom ruinene. På toppen av Byrsa-åsen står appelsintrærne inniblandt hodeløse, romerske statuer og steinstøtter. Vi ser oss fort rundt, hopper høyt i været og får så vidt tak i en frukt. Eksotisk! Etter litt strev får vi endelig av skallet. Men fysj. Appelsinen er surere enn den uspiseligste sitron. Likevel er det et minneverdig øyeblikk. Kanskje Hannibal stjal en appelsin fra dette treets stamfar for mer enn 2000 år siden?